Vet du hva du tåler?

Sitter du med nesa langt nedi pensumboka, i trivelig selskap med kald middag fra kantina og pisslunka kaffe? Se hit, og ta deg en pause. Nå!

Kroppen vår er et fantastisk verktøy, og føttene (les: hjulene) får oss fremover. Og dæven – det er vel og bra. Problemet er når den sier ifra for sent. Men kroppen visst sånn, at den kan si ifra på de rareste tidspunkt, og merkeligste måter. Sånn for eksempel mens du handler, lager middag (hvis ikke du spiser i kantina), leser pensum, og er travelt opptatt med å unngå at rotet på skrivebordet hoper seg opp.

13147631_1050879931648666_5976878745322684362_o.jpg
Been there?

Derfor spør vi deg: Vet du egentlig hva du tåler?

Vi vet i alle fall nå hva vi ikke tålte. Det ble litt mye da vi skulle delta i skole, verv, sosialt liv og med fysisk aktivitet. Som det gjerne blir for så mange der ute.

Vi har ingen oppskrift på et levd liv, men vi har tanker om hvordan du kan bli deg bevisst ditt eget. La oss gi deg to historier som begge handler om å gape over for mye:

En varm sommerdag for noen år siden var Miriam i Risør, og fant ut at det hadde vært himmelsk å kjøle seg ned med en is. Hun rullet derfor inn til bakeriet, som på den tiden solgte byens beste kule-is. De hadde vært flinke og tatt til fornuft og hørt på rullestolbrukerne i byen, og laget en egen rullestolinngang. Det var bare det at den kunne være noe komplisert å begi seg på alene, særlig med is i kjeks balanserende mellom knærne.

wheelchair-43877_1280.png

Da Miriam skulle balansere isen over en høy terskel, som endte midt i en sving i en bakke, ble det for mye. Hun havnet på ryggen, og isen fløy flere meter opp i gata. Så da lå hun der, da –  midt i gata med et ben på hver side av hodet, med låst rygg og noen bein som ikke ville ned igjen. Og det i skjørt… Etter tappert forsøk på hjelp fra en fremmede mann, låste til slutt ryggen seg opp igjen, og Miriam kunne rulle videre, en is fattigere.

13161079_10156827679775697_941228016_o

Etter at vi flyttet til studenthybler i Kristiansand så de seg nødt til  bli ufrivillig kompis med en litt for lang oppoverbakke. I snø, is, over grusrester og fartsdumper rulla vi da, og og kjente at skuldrene ble stivere og stivere. Bakken har dog vært opphav til mye moro også, men da vi fikk alternativet om å rulle gjennom noen nye blokker ble det hele litt enklere. Vi lærte oss å be om hjelp på veien. Ufrivillig trening no more.

town-sign-1148092_1920 (1).jpg

Det er lov å ta pauser. Å si at ting er for mye; enten det handler om å be om hjelp i en oppoverbakke eller det er noe mye større som setter deg fast Det viktige er at du er den eneste som kan si når grensen er nådd, og du er over kokepunktet. Ingen andre vet når beina dine svikter, eller kroppstemperaturen din ligner en kokt hummer. Ingen.

Vet du egentlig hva du tåler? Bli deg det bevisst, så blir kanskje stressfylte maimåned med eksamener og 17. mai i alle fall litt roligere.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s