Når tilrettelegging blir et hinder!

Se for deg at din beste hjelp blir din verste fiende. Eller den følelsen du får når moren din for ørtende gang ringer og ber deg om å ta på genseren fordi det er kaldt. Det kan bli for mye av det gode.

miriam-7

Jeg har bare lov å ta med én av dere…

Vi er ekstremt glade for å bo i en by der rullestol på buss ikke er noe hindring, stort sett…Bussen frakter oss til byen og hjem fra byen, før handling og etter handling, til lørdagsshopping og våre utallige mengder med kaffe latte. Mulighetene er mange. Men når man helst vil komme seg fortest mulig hjem, stikkes det kjepper i hjulene. Gjerne i kombinasjon med kulde eller at det er kveld. Du kjenner vel til det?

I går kveld hadde vi gjort unna både handling, lørdagsshopping og drukket hver vår velfortjente dose med kaffe latte (fine fluer i ett smekk der, altså). Og så kan du jo si det sånn at det selvfølgelig var både kaldt og rukket å bli kveld da vi stod på Sørlandssenteret og skulle hjem. 10 minutter forsinket rullet vår elskverdige blå buss rundt hjørnet, og vi gledet oss over at vi straks var hjemme. Men så var det dette med å ikke seire for tidlig, da. Ut for å hjelpe oss på bussen stiger en middelaldrene, over gjennomsnittet sur bussjåfør frem. Og nekter oss å ta bussen sammen.

La oss få understreket én gang for alle at sikkerhet ombord i buss er viktig. Vi forstår at sjåfører av sikkerhetsmessige grunner vegrer seg for å ta med begge to, men i dette tilfellet hadde nok dét vært det sikreste, for da Miriam var så heldig å få bli med bussen, var plutselig ikke sikkerhetsrutinene så viktige lenger, og hun ble sittende usikret i rullestolen – på motorvei.

rampe-buss
Enkel og genial når vi får lov å bruke den!

Vi tror det er viktig å kommunisere balansen mellom sikkerhetsrutiner og selvstendighet. I tillegg tror vi det går an å håndheve slike retningslinjer med skjønn, også på bussen. Sjåførene ser at vi er godt fungerende, og klarer å sikre oss selv ved å holde oss fast, eventuelt montere belte selv. Og bør det ikke i slike tilfeller være større likhet mellom oss og gående som står usikret i bussen? Hvorfor skal det være OK å vise påpasselighet med at vi sikrer oss selv, og ikke bry seg om de andre passasjerene sikrer seg selv?

Se for deg det motsatte: at du som gående blir bedt om å holde deg fast mens du står i bussen. Føles det ikke bedre å kunne velge det selv, hvordan du håndterer bussreisen? Vi mener ikke at sikkerhetstutiner skal brytes, men kan ikke den enkelte passasjer få vurdere om den vil følge et påbud eller forbud, og så kunne ta konsekvensene av det, enten man bruker hjul eller står på beina? Ironisk nok ønsker vi og interesseorganisasjoner at selvstendighet skal være  et bærende prinsipp i samfunnet. Da er det svært betenkelig at frihetsfølelsen innskrenkes ved å skulle ivareta, enten det er på buss, eller i andre sammenhenger.

fasten-seat-belt-98607_1280.png

Faren ved å vise ekstra påpasselighet er stor. Ikke bare kan det føre til omvendt diskriminering, det kan på sikt også frata deg selvstendighetsfølelse og tro på egen mestring. Da er det kanskje heller ikke så vanskelig å se at veien til psykiske problemer kan være skremmende kort. Det er et paradoks at krav om selvstendighet og påpasselighet ser ut til å skje nærmest samtidig. Hvordan er det mulig å håndtere denne skvisen i praksis?

Kanskje ved å gjøre sånn som vi gjør nå? Gi beskjed, og skape kime til debatt. Igjen: sikkerhet er viktig, men det er også selvstendighet!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s